NUM 2026 Del 1

NUM 2026 Del 1

Etter slutten på bloggen på onsdag, fikk vi en del dårlige nyheter av den snyggaste svensken. Først, på grunn av miskommunikasjon, var det noen regelendringer som hadde gått hus forbi hos oss, men ikke Dellrup (den snyggaste svensken). Det viktigste, og det vi stresset mest med, var at istedenfor lag med tre skyttere, blir det lag (unisex) med to skyttere. Dette er så å si ikke ett problem, og en god løsning så mange flere kan skyte i de mindre klassene. Men, i kombinasjon med en annen regel, at det er maks 24 lag som kommer videre, tror vi at det kommer til å få en veldig negativ effekt på mengden skyttere som får skyte lagfinaler i de større klassene.

Med alle disse tankene i hodet, la vi oss til å sove, og vi fant ut at lysene i både gymsalen og UU rommet (pluss den snyggaste svensken) har bevegelsessensorer. Dette er ikke en god kombinasjon med urolige ungdommer i gymsalen som ikke kan ligge stille, og i vårt rom hadde vi selvfølgelig Ketil som også ikke kunne ligge stille (Timéo sov som en stein uansett om lyset skrudde seg på eller ikke). Heldigvis har vi fra torsdags kveld (skrivende stund) forhåpentligvis fått fikset det sånn at sensorene er skrudd av (deilig!!!).

Torsdag morgen skulle Ketil og Timéo egentlig våkne 0700 for å dra til butikken og kjøpe mat til ungdommene. Selvfølgelig greide Ketil å sette telefonen sin på bare vibrasjon, ikke lyd og Timéo fikk til å sette alarmen til 0730 og ikke 0700 (de er kjeeeeempeflinke). Heldigvis våknet Adele av vibreringen til Ketil sin telefon og var så snill og vekket dem. (Enya våknet også, men gadd bare ikke stå opp der og da)

Til frokost ble det helt normal brødmat og de jævla svenskene prøvde å stjele maten vi i UU betalte for (de fikk til slutt siden vi var så generøse). De måtte jo ha mat, og den snyggaste svensken elsket også tydeligvis sengen sin, så de hadde ikke fått noe mat. Alle som sov på skolen fikk t-skjortene sine under frokost og når de hadde spist var det bare å pakke buebaggene og gjøre seg klar til å ta bussen til banen. Det var nok plass i bussen til alle (det kommer ikke til å være det fredag når alle svenskene kommer med oss).

Da vi kom til banen var det pissregn ute og vi måtte gå 400 meter til banen, og når vi kom oss til banen var det de minste teltene noensinne som møtte oss der, det var seriøst bare plass til noen bagger og skyttere om gangen (Finland do better). Enya slet også med å få seg en stol fra Finland (igjen, Finland do better). Hun trengte stol fordi menisken hennes hadde revna, ikke fordi hun var lat assa. Mesteparten av oss rakk også akkreditering før hele hurven med alle andre kom, så det var fort unnagjort. Resten som trengte t-skjorter, fikk de når de kom. Vi manglet jo selvfølgelig noen t-skjorter fordi noen (kremt* Ketil kremt*) hadde gitt feil størrelser til noen andre under utesamlingen. Det gikk heldigvis fint, og vi fikk funnet hvem som hadde de feile t-skjortene.

Til lunsj og utover dagen, hadde vi pakket med oss brødmat fra frokosten, men det var ikke nok for alle, så noen bestemte seg for å benytte mattilbudet (pizzeria). Timéo syntes det var et ganske lite utvalg der 🙁.

Gutta det var skyting. (ikke noe nevneverdig som skjedde)

Enya og Adele skulle på team manager møte, så i samme slengen bestemte de seg for å bestille pizza, da møtet holdt sted i pizzeria. (PS: de har heller ikke spist på 8 timer). For det første, aldri ha et møte i en pizzeria, og for det andre må man ha mer enn 1 pizzaovn når det kommer inn over 60 ordrer på alt fra 1-6 pizzaer. Enya fikk også den siste glutenfrie pizzaen, så det er ikke et alternativ lenger.

I åpningsseremonien var jo selvfølgelig Enya og Adele for sene (måtte vente på pizzaen som legit tok 2 timer å få). En litt questionable decision fra Enya var å gi Ketil hovedansvaret (det gikk jo fint da). Landslagsskytterne kom med den dumme ideen om at vi skulle “ro” etter åpningsseremonien, så vi måtte dumme oss ut foran alle sammen mens vi satt på bakken og rodde. #dritkleint 🙁 (“neidaaaaaa” -Timéo)

Bussen tilbake gikk fint og når vi kom fram var det mange slitne ungdommer som kom inn og var klare til å spise litt. Til “middag” (evening snack), fikk vi en sandwich, yoghurt og frukt. Vi lærte fort at dette ikke var i nærheten av nok mat.

Når vi hadde spist måtte jo Adele si at en av politistudentene som var vakter på skolen luktet kjempegodt. Freya og Elias (den snyggaste svensken) måtte jo selvfølgelig bli konvertert fra å bruke swish til vipps (#not sponsored). Vi lagde også et krysskjema for “the last four” som Freya kalte det (biologi nerd altså).

Fredag startet kvalifiserende runder. Mange skyttere skjøt ganske godt og noen hadde en litt dårligere dag (som er fullt lov på et sånt stevne). Finland lå godt an til å ligge foran skjema en god stund, så kom det noen regnbyger som gjorde piluttrekkingen nærmest umulig, sånn at det tok lenger tid. Etter lunsjen, det var fiskesuppe (ikke alle var fornøyde, Enya og Edith fløy med den gylne måke), var det 16-dels finaler og 8-dels finaler som skulle skytes. Under lunsjen var det sykt stress fordi vi måtte plassere lagledere hos alle skytterne og det gikk så vidt opp. Dette var Timéo sin oppgave, men han hadde også satt seg selv som lagleder så han fikk ikke lunsj før etter det, og da var det nesten tomt 🙁. Noen ble slått ut og noen kom videre, generelt sett var det godt skutt fra alle sammen.

Når vi kom tilbake til skolen var alle sammen øresultne (IYKYK) og siden vi hadde lært av våre tidligere feil, fant vi et annet sted å spise. Vi fant ett kebab sted som så ganske fint ut med fin mat. Timéo fikk en kebab på samme størrelse som pilrøret hans og edith fikk tofu pita kebab (bestilte vanlig pita). Pizzaene var også veldig store (rip Adele). Adele startet også å snakke med servitøren om familien hans som bor i Stavanger (fortsettelse følger). Selv om vi alle var stappet av middagen (og hadde med rester) fant vi ut at vi trengte å kjøpe godteri. Så turen gikk videre til K-supermarket. Der lærte vi at Finland elsker is. Omtrent 10 ganger så mange isdisker som en vanlig matbutikk i Norge. Adele og Timéo plukket smågodt mens Edith ble fasinert av isen. Når Adele og Timéo var ferdig å plukke godteri og fikk satt på lapp med pris og vekt merket de at de hadde kjøpt akkurat like mye helt ned til gram.